the real ramona

Boston bandet Throwing Muses' fjerde
skive med tittelen 'the real ramona' ble
gitt ut i 1991 på plateselskapet 4AD.
Plata var oppfølgeren til nesten like
fantastiske 'Hunkpapa' (4AD,1989).

The Real Ramona er den siste TM skiva
med Tanya Donelly som fullverdig medlem av bandet, etter dette var hun en kort tid en del av the Breeders sammen med Pixies bassist Kim Deal og spiller på den strålende debut skiva 'Pod' (4AD, 1990) og den like strålende ep'en Safari (4AD, 1992), senere startet hun Belly og er nå ute med sin femte solo skive.

På the real ramona fungerer samspillet mellom (ste-) søstrene Donelly/Hersh nærmest optimalt og det spørs vel om de noensinne kunne gjort dette bedre om de hadde valgt å fortsette og spille sammen (noe de jo ikke gjorde). Donelly har forøvrig med to av sine fineste øyeblikk som låtskriver respektivt pop-perla 'not too soon' og den noe tyngre men forførende 'honeychain'.

Det sier egentlig alt om denne skivas kvaliteter at til tross for dette er det Hersh komposisjoner som virkelig stjeler showet. Plata åpner lettbent nok med smittende 'counting backwards' som følges av nesten disco i 'him dancing' og 'red shoes', mere pop i 'graffiti' som gir umiddelbar tilfredstillelse, men som nå etter knappe 15 år kanskje fremstår som platas svakeste kutt. Og vel; låta er jo helt nydelig.

Deretter følger en kvartett låter som vel er noe av det absolutt flotteste Kristin Hersh noensinne har festet til bånd, og som gjør 'the real ramona' til det mesterverket den etter min mening er. 'Golden thing' fremstår som en slags form for psykotisk country med haugevis av rare infall og fet gitar/trommer/bass, taktskifter osv. Denne etterfølges av 'ellen west' som er min personlige favoritt på plata "my mouth is full of demons...i swear to God....I need to go to bed, I need to go to sleep". 'Dylan' er en slags drømmende instrumental og har tittelen til felles med navnet på Hersh første sønn og 'hook in her head' inneholder en lang sekvens i slutten av låta hvor Tanya Donelly gjør virkelig fine ting med det litt undervurderte instrumentet elektrisk gitar.

Skiva rundes av med 'say goodbye' som er en slags fullbyrdelse av det som startet som en liten parantes på 'hunkpapa' og lett sørgmodig optimistiske 'two step'.

Totalt sett er denne skiva så bra at om du ikke har skaffet deg den ennå så vet du hva du har å gjøre. Indie pop blir sjeldent bedre enn dette.